Et år som forandrer

Matias Modalsli, 10. November 2020

Å begynne på en ny plass er krevende i seg selv, og når man går noen uker og føler at man fortsatt ikke kjenner noen, blir det enda vanskeligere enn forutsett. Spesielt i klassen var det vanskelig å komme nær noen, for jeg hadde først og fremst bestemt meg for å bli ordentlig godt kjent med de jeg bodde med på internatet og prioriterte i hovedsak de. Ukene ble til måneder og jeg begynte å miste litt motet. Jeg innfant meg med at det faktisk var uflaks, at jeg kom i klasse med denne gjengen.. Vi var rett og slett for ulike, hadde lite til felles. De fleste timene med klassen følte jeg meg liten og ukomfortabel. Det var vanskelig å ta ordet, og å holde en samtale gående var anstrengende, og tok mye energi når jeg konstant måtte forte meg å si noe så det ikke skulle bli kleint i en samtale med en annen.

Det var ikke før vi reiste på den første linjeturen vår at det kom et vendepunkt. Vi fikk vite at på hver kveld på interrail-turen vår skulle en av oss i klassen ha en kveldssamling. Hver elev skulle fortelle om seg selv, en opplevelse eller hendelse som har påvirket den du er i dag, eller svare på spørsmål slik at resten av klassen skulle bli bedre kjent med deg. I flere dager gruet jeg meg til min kveld. Jeg var ikke vant til å skulle sitte foran så mange mennesker og snakke om noe så selvsentrert som meg selv.

Da det nærmet seg min tur bestemte jeg meg for å gå all in, og fortalte min livshistorie fra start til slutt. Stemningen ble veldig emosjonell og på dette tidspunktet fant jeg ut at det faktisk skal noen tårer til og deling av minner som man helst har lagt bak seg, for at det skal bli lettere å åpne seg opp for “fremmede”. Denne kvelden slapp jeg folk inn i livet mitt, jeg gikk ut av fasaden og viste de andre hvem jeg var. Det var en vegg som måtte brytes ned, og jeg forsto at hvis jeg ikke ga av meg selv, så ville heller ingen andre gjøre det.

Etter denne helomvendingen, ble det lettere å snakke med alle andre på tomannshånd. Jeg stilte spørsmål uten å nøle og det var aldri noe som ikke kunne prates om. Jeg tenkte meg ikke lenger om før jeg slo ut i latter, og stillhet føltes heller ikke kleint. Selvbildet og selvsikkerheten steg i været og jeg begynte å finne min plass i klassen. 

Nå på slutten av folkehøgskoleåret kan jeg med hånda på hjertet si at året som har gått er det beste året i hele mitt liv. Å ha så mange imøtekommende mennesker i hverdagen gjør dagene så mye lysere, og spesielt klassekameratene mine som i starten var skumle og veldig ulik meg, er de jeg har hatt de dypeste samtalene med, de største latterkrampene med og de råeste opplevelsene med. Vennene jeg har fått det siste året har jeg de fineste vennskapene med, og jeg vet jeg kommer til å ha kontakt med mange etter skolesslutt. test

Den dag i dag er jeg glad linjelæreren presset oss litt og satte oss i en ukomfortabel situasjon der alle øynene var rettet mot èn enkeltperson. Det var godt å endelig kunne dele noe privat, vanskelig og skummelt foran mennesker med åpent sinn og uten misforståelser. Jeg tror at de ærligste vennskapene og de sterkeste båndene knytter man når man byr på de beste og verste sidene av seg selv. Av og til må vegger brytes ned først for at veien videre skal bli lettere å gå.